Nå kan stasjonsbygningene skinne

Da stillaset ble fjernet og den hvite presenningen tatt ned i desember, var det nesten som Lillehammer stasjon rettet seg litt opp og sa: «Der var jeg, ja.»

–  For første gang på lenge kan bygget vise seg frem slik det ble tegnet og slik byen opprinnelig kjente det. Arbeidet handlet ikke bare om maling og fuger, men om å hente frem et kulturminne som lenge har ligget litt gjemt under lag av tidens tann, sier driftssjef Ørjan Reiser-Bjørnå i Bane NOR Eiendom og serviceanlegg.

Imponerende håndverk

Stasjonen ble reist i 1893 og 1894, og byggeprosessen kan få dagens prosjektledere til å lure på hvordan det var mulig. Ingen lift, ingen digitale tegninger og ingen moderne laserteknikk. Likevel gikk det unna.

– Murerne balanserte på stillaser som i dag ville fått HMS-rådgivere til å blekne i panikk, men resultatet ble et bygg som fortsatt står støtt 130 år senere. Pølsefugene ble formet med håndkraft, kalkpussen ble blandet manuelt og hele bygningen ble reist med en presisjon vi ville nikket anerkjennende til selv i dag, sier Reiser-Bjørnå.

Arkitekten bak var Paul Due(åpnes i ny fane), Statsbanenes egen stjernearkitekt, som også tegnet Hamar stasjon. Hans formspråk med rød tegl, lyse pussfelt, buer og markerte detaljer er nå tilbakeført til sin fulle glans. I 2024 og 2025 gjennomførte entreprenøren Malermester Roald Hepsø AS en grundig restaurering hvor lag for lag ble avdekket. Under nyere behandlinger fant de original fargebruk, kalkpuss, kaseinmaling og de klassiske pølsefugene som ga bygningen sitt karakteristiske uttrykk.

Et annet betydelig løft er den nye fasadebelysningen, som er utviklet for å fremheve arkitekturen uten å overdøve den. Når lysene tennes om kvelden, trer tegl, gesimser og vindusomramminger fram på en måte som nesten får bygningen til å smile litt.

Forstørr bildet

Innvendig og utvendig

Innvendig har også venterommet fått en grundig oppgradering, med lune farger, nye materialer, bedre møblering og et helhetlig uttrykk som gjør det hyggelig å vente. Med inspirasjon fra rosemaling, bunadstradisjon og Lillehammer-OL har Vibeke Kilen, Bane NOR Eiendoms ansvarlige for dette arbeidet, skapt det hun kaller «et fnugg av nasjonalromantikk».

– Hele stasjonen, både ute og inne, føles nå som Lillehammer med varme, identitet og et uttrykk som endelig stemmer med historien, sier Ørjan Reiser-Bjørnå, før han fortsetter:

– Dette prosjektet handler om å ta vare på kulturarv, styrke stasjonsmiljøet og skape et mer imøtekommende knutepunkt for dagens og fremtidens reisende. Lillehammer stasjon står nå som et tydelig kulturminne, men også som en moderne og funksjonell del av byen, avslutter han.

Forstørr bildet

Etter alle kunstens regler

På Hamar er Paul Dues flotte stasjonsbygning den tredje gjennom tidene. Da den stod ferdig i 1895, avløste den to tidligere trebygninger. Jernbanekafeen vegg i vegg ble reist i 1897.

Rehabiliteringen av bygningene ble avsluttet i oktober etter å ha strukket seg over flere år. Stasjonen ligger i en hensynssone for bevaring etter plan- og bygningsloven, men Bane NOR valgte å gjennomføre rehabiliteringen som om hele bygget var fredet. Pr. i dag er det kun interiøret i kafeen som formelt har en slik status.

– Vi har vært tro mot opprinnelige metoder og materialer. Kalkmørtel, trekninger og ornamenter er gjenskapt slik de var. Dette har vært ressurskrevende, men resultatet har blir deretter, sier Robert Iversen, vedlikeholdssjef i Bane NOR Eiendom og serviceanlegg. 

Iversen forteller at det før oppussingen var tydelige fuktproblemer bak malingen. Da malingen ble fjernet, viste det seg at bindemiddelet i den opprinnelige kalkpussen fra 1895 var forvitret.

Viktig erfaringsoverføring

– Ett element jeg gjerne vil trekke fram, er tilbakeføringen av gipsornamentene på fasaden i første etasje. Disse hadde forsvunnet fra sporsiden gjennom tidligere vedlikehold, men er nå tilbakeført i sin helhet, sier han. 

Entreprenør for fasadearbeidene var Mjøsen Murmesterforretning, som ansatte en håndverker på over 80 år som mestret de gamle metodene. På dette prosjektet jobbet han side om side med lærlinger på 17 og 18 år.

– En slik kompetanseoverføring er verdifull både for prosjektet og for faget, ikke minst med tanke på at vi fortsatt skal bevare jernbanens kulturminner for senere generasjoner, framholder Robert Iversen.

Forstørr bildet