Jernbanen har blitt en livslinje

I fotoserien  Ukrzaliznytsia 2017–2025  retter kunstneren Julie Poly kameralinsen mot passasjerene, atmosfæren og livet som utspiller seg på den ukrainske jernbanen.

Bildene er intime, observante og fabulerende – og viser et bredt persongalleri av reisende. Her ser vi halvspiste måltider, akrylnegler, fremmede med føttene i kupésenga og knapper som er i ferd med å sprette opp.

De uskrevne kodene

Som betrakter blir man slått av hvor nært Poly kommer i bildene sine. Ikke bare er hun med inn i de fysiske rommene på innsiden av togvognene, men hun nærmer seg også de uskrevne kodene, ritualene og historiene til menneskene som er på reise.

– Togvognene kan fra utsiden se ut som enkle jernbokser, men på innsiden rommer de hele mikrokosmos. Det finnes en spesiell, nærmest surrealistisk atmosfære i ukrainske tog; en blanding av rutine, intimitet, absurditet og uventet skjønnhet, forteller Poly. 

Fra tollkontroll til kunst

Fordi hun selv har jobbet på jernbanen, var Poly aldri en utenforstående betrakter i fotoprosjektet.

Før hun ble kunstner, tok Poly masterutdanning med studier i transportledelse og tollkontroll ved det statlige ukrainske jernbaneakademiet. Likevel var det erfaringene hun tok med seg fra jobben som konduktør som åpenbarte jernbanens virkelighet fra innsiden. 

– I Ukraina er det vanlig at passasjerer tar på tøfler, ligger barbeint, spiser middag, drikker. Alt i små kupeer. Privatlivet oppløses under dempet toglys, og kropper eksisterer tett på hverandre, sier hun. 

Fotoserien ble til både en bok og flere utstillinger som ble vist internasjonalt, blant annet på Fotogalleriet i Oslo i 2023. Målet var at bildene skulle gi betrakterne tilgang til livet i kupeene, og begynne å forstå dets koder, humor, sensualitet og stille intensitet.

Poly som hadde arbeidet for å oppløse grensen mellom betrakter og en ukjent verden, følte i 2019 at prosjektet var avsluttet. 

Forstørr bildet

Skyv til venstre Skyv til høyre

Toget som en linse mot krigen i Ukraina  

Det var 24. februar 2022 som Russland gikk til fullskalainvasjon av Ukraina. Det endret også hva det innebærer å reise med tog i landet. Poly, som egentlig hadde lagt Ukrzaliznytsia-prosjektet bak seg, reiste derfor tilbake for å ta nye bilder.

– Jeg kjente et sterkt emosjonelt behov, nærmest en tvang, for å vende tilbake. Jeg ønsket at historien skulle bli helhetlig, forteller kunstneren. 

En ny realitet

I disse seneste bildene får vi innblikk i de mange nye realitetene som preger livet til de reisende i Ukraina i dag.

Noen er på vei ut av landet, mens andre reiser til frontlinjen. Andre igjen trenger kirurgiske operasjoner i de nye medisinske togvognene som er blitt etablert. I enkelte bilder står sykebilene linet opp langs sporene.

– Siden invasjonen har atmosfæren endret seg dramatisk. Tog handler ikke lenger bare om reise; de handler om overlevelse, flukt, gjensyn eller tjeneste. Intimiteten finnes fortsatt, men er ofte ladet med traumer og alvor, sier Poly.

Et transittpunkt på flukt

Mange av de nye bildene er tatt på perrongene på togstasjonene, i øyeblikk ladet med høy emosjonell intensitet.

Her møter vi kvinnelige soldater som tjenestegjør i hæren, par som gjenforenes på stasjonsplattformene og mennesker som tar farvel med sine kjære. Et transittpunkt for mange på flukt fra krigen er togstasjonen i Chełm på grensen til Polen. Her splittes menneskers veier og går i helt ulike retninger.

Forstørr bildet

Skyv til venstre Skyv til høyre

Når alt er snudd på hodet

Ved å sammenstille bildene fra før og etter invasjonen i 2022, ønsker Poly at vi skal reflektere over hvem som reiser og hvem som blir igjen i en virkelighet som nå er snudd på hodet. 

– Bildene tegner en linje gjennom Ukrainas skiftende virkelighet, hvor kontinuitet og brudd eksisterer side om side på hver reise. De nye og gamle fotografiene motsier ikke hverandre, de utdyper hverandre, sier hun.

Følelsesmessig kraft

Poly beskriver sin kunstneriske metode som pseudodokumentarisk, som vil si at hun arbeider i skjæringspunktet mellom observasjon og konstruksjon.

I Ukrzaliznytsia blander hun dokumentarfotografier av toginnredninger med iscenesatte bilder av modeller som representerer typiske passasjerer på ukrainske tog. Mange av scenene er basert på egne opplevelser og situasjoner hun har vært vitne til, og som festet seg på grunn av sin følelsesmessige kraft eller symbolske betydning.

– Det handler ikke om å dokumentere virkeligheten akkurat som den er, men om å avdekke emosjonelle og kulturelle koder som ofte gjemmer seg bak det vanlige. Denne metoden gir meg friheten til å være både presis og poetisk, sier hun.

Togkupé blir en allegori

Gjennom bildene i fotoserien er det enkelte som snakker direkte om krigens virkelighet og minner oss på ukrainernes motstandskamp. I andre bilder kan det å sitte skulder ved skulder med en fremmed i en togkupé bli en allegori for et større europeisk samhold.

Enten bildene er tatt før eller etter krigen, ønsker Poly å formidle det spesielle fellesskapet som oppstår når formalitet og avstand brytes ned.

– Å se traumer, ren og intens kjærlighet, ekte følelser, lidenskap, smerte, den typen emosjonell sannhet er veldig inspirerende, forteller hun.

Historiene som reiser med oss  

Etter at krigen brøt ut, flyttet Poly til Berlin med barnet sitt. Herfra lever hun et delt liv mellom Tyskland og Ukraina, hvor hjemreisen som tidligere var en enkel to og en halv times flytur, nå krever minst 24 timer.

Denne avstanden har gjort prosjektet svært krevende å gjennomføre, både emosjonelt og logistisk, og det var et sjokk første gang Poly skulle å ta nye bilder til serien.

– Det mest følelsesladde øyeblikket for meg var å se den medisinske togvogna for første gang. Det er en vogn hvor kirurgi og gjenopplivning skjer under reisen. Det fikk meg til å innse hvor mye togtrafikken har endret seg siden den fullskala invasjonen. Toget har blitt mer enn bare et transportmiddel – ofte det eneste som er igjen, siden flyene ikke lenger går. Jernbanen har blitt en livslinje.

Inviterer til dialog

Poly sier det føles helt riktig å stille ut på Oslo S og vise arbeidet sitt der hun kjenner sterkest kontakt med publikum.

Hun forteller at den første Ukrzaliznytsia-utstillingen fant sted på Kyiv sentralstasjon, og at hun har vist bilder på en rekke utradisjonelle arenaer som i spillehaller og strippeklubber. På Oslo S håper hun bildene kan invitere folk inn i en dialog.

– Det er en mulighet til å knytte bånd på tvers av grenser, gjennom historiene som reiser med oss.