Oslo S er et tryggere og varmere sted

Det er lett å gjøre seg usynlig i menneskemengden i det som er Norges travleste knutepunkt. Der står hun som venter spent på kjæresten sin. Og der strener den dresskledde pendleren forbi, til samme tid hver dag. Hvem legger vel merke til den eldre damen med trillekofferten? Hun skal kanskje til barnebarna sine?

- Det var ikke lett å se. Hun gikk i en pen boblejakke og hadde velstelt frisyre. Det tok en stund før vi oppdaget henne, forteller sosionom Torill Kaupang i Kirkens Bymisjon.

Kaupang sitter i etasjen over ankomsthallen. I et hjørne av lokalet ligger det stille rommet hvor åtte stearinlys er tent denne ettermiddagen. Dette er Sporet, stedet som Kirkens Bymisjon driver på Oslo S.

- Dette er en viktig plass for mange. Vi tenner lys hver onsdag. Noen tenner det i stillhet for en de har mistet. Andre tenner det for noe de har gruet seg til. Vi kaller dette et viderested, ikke et værested, sier Toril Kaupang.

Ikke alle har en billett videre

Hit kan de komme for å få en stille stund for seg selv, de som ikke har et tog å rekke. Og her holder fire av Kirkens Bymisjons sosialarbeidere til, fagfolk som hver dag går omkring på stasjonen og ser etter mennesker som bare har endt opp her uten noen billett videre. Med seg har de et lag på over 50 frivillige hjelpere, alle nøye utvalgt og grundig opplært til oppgaven. I tillegg er to helgevakter blitt ansatt i 2021.

- Det er alltid noen som bare flytter inn og «blir boende» på stasjonen. Vi kaller dem «de usynlige». De ser ut som oss. Du legger ikke merke til dem hvis du ikke har vært der og møtt dem mange ganger, forklarer Kaupang.

Siden 2010 har Sporet vært et samarbeidsprosjekt mellom Kirkens Bymisjon og Bane NOR Eiendom. Sporet er både en oppsøkende virksomhet og samtidig en stille oase på det travle stasjonsområdet, et sted å stoppe opp og kanskje få hjelp til ferden videre.

- Bane NOR Eiendom kom til oss og sa at de hadde et behov på Oslo S. De hadde mange vektere på stasjonen og så at det daglig var flere hundre mennesker som bare var der, som ikke skulle noe sted. Og de følte at det var uverdig å kaste folk ut på kalde gater, forteller seniorrådgiver Ragnhild Hærem Østmo i Kirkens Bymisjon.

- Vi hadde lenge jobbet med folk i området rundt, så initiativet var svært velkomment, sier hun.

Ser etter spor

I sine vandringer omkring på stasjonen ser sosialarbeiderne fra Kirkens Bymisjon med trente øyne etter små tegn. Spor på at noe er galt og at de har bodd på stasjonen en stund. Noen bærer alt de eier i plastposer som blir mer og mer slitt for hver dag som går. Folk som strever med rusmisbruk eller psykiske lidelser blir ofte oppdaget og tatt godt imot av sosialarbeiderne. Men Kaupang forteller også om voksne, tilsynelatende velfungerende menn, ofte i 50 til 70-årsalderen, som av ulike grunner har møtt veggen og bare havnet på Oslo S. Nå bor de her i skjul og sover på en benk om natten. Kanskje var det konkurs eller skilsmisse som gjorde at de ikke turte å reise hjem igjen.

- I velferdsstaten har vi så mange muligheter, og da blir skammen desto større for de som faller gjennom, forklarer Kaupang.

Derfor venter de i det lengste med å fortelle hvordan de egentlig har det. Dekkhistoriene er mange, forteller hun.
- Når vi spør, sier de ofte at de venter på et tog.

Slik var det også med den eldre damen med trillekofferten. Hun var 85 år gammel, skulle det vise seg. Faktisk hadde hun tatt tog, hver dag i mange dager, men uten billett. Ingen konduktør kaster av en eldre dame. Det var på toget hun ofte oppholdt seg, hvilte og stelte seg når hun ikke var på Oslo S. Opp og ned til Gardermoen av og til, der hun også kunne sove.

- Hun var pen på håret og kjempeflink til å holde fasaden. Men det som avslørte henne var at hun flere ganger spurte samme person om å få låne penger, noe vi fikk vite om. Hun sa at hun hadde mistet vesken sin, sier Kaupang.

Samarbeider med vekterne

Noen ganger er det vekterne på stasjonen som kontakter sosialarbeiderne fra Kirkens Bymisjon når de møter folk som trenger annen kompetanse enn de selv kan tilby.

- Vi jobber veldig bra sammen. De ringer oss noen ganger, og vi ringer dem når det er behov for noe litt annet enn oss vektere. Det er ofte lettere for folk å snakke med de fra Kirkens Bymisjon enn oss, sier vekter Lars Kleiven som jobber på Oslo S.

Sosialarbeiderne kommer fra ulike fagfelt. En er barnevernspedagog og diakon, én er kriminolog og to er sosionomer. De vet hvordan de skal snakke med barn og ungdom som har rømt hjemmefra, med rusmisbrukere og mennesker som sliter psykisk.

- Vi har mest kontakt med folk som har rusrelaterte problemer og psykiatri. Mange kommer til Oslo for å kjøpe rusmidler. Og barn som har rømt fra en barneverninstitusjon kommer ofte til Oslo S. Vi møter også barn og unge på leting etter et miljø de kan føle seg hjemme i. Og det hender vi hjelper noen som har fått angstanfall på toget, forklarer Kaupang.

I alt var 3400 personer innom Sporet i 2021.

Hjelper mennesker i riktig retning

Torill Kaupang og kollegene møter barn som leter etter foreldrene og foreldre som leter etter barna sine. Det er ikke alltid de finner hverandre. Sosialarbeiderne fra Kirkens Bymisjon har taushetsplikt, men kan formidle beskjeder og kanskje berolige en bekymret mamma og pappa, selv om datteren ikke har planer om å komme hjem med det første.

–  Når folk kommer hit og sier at de vil dø, skal vi kunne snakke med dem på en måte som gjør at de vil leve én dag til og så sende dem videre til annen hjelp, sier Torill Kaupang.
Å hjelpe mennesker videre til riktig sted i hjelpeapparatet er en viktig oppgave for hjelperne på Sporet. Noen trenger barnevernstjenester, andre rusomsorg, flyktningmottak eller legevakt.

Den eldre damen med trillekoffert, som oppholdt seg på stasjonen i mange dager, trengte psykiatrisk hjelp. Det fikk hun, men ikke før sosialarbeiderne fra Kirkens Bymisjon hadde sendt tre bekymringsmeldinger til bydelsoverlegen. For damen selv var ikke klar til å ta imot hjelp.

- Vi henvendte oss til henne gjennom flere dager, forteller Torill Kaupang. - Vi gir oss ikke så lett.

Trygg stasjon for alle

- Stasjonen skal være for alle, fra åtte til 80. Det skal føles trygt å ferdes der. Men at den er åpen for alle, betyr ikke at den er åpen for alt. Og det er viktig å ha et visst regelsett for hvordan man oppfører seg. Man får ikke lov å sove der hele dagen. Da opptar man plass og kan oppfattes ubehagelig for andre, sier Knut Øivind Ruud Johansen som er direktør stasjoner i Bane NOR Eiendom.

Reisende på Oslo S møter i dag et bredt spekter av mennesker, men også av butikker, restauranter og kaféer. Det er mye som har gjort stasjonsområdet til et hyggeligere sted de siste ti årene, blant annet samarbeidet mellom Bane NOR Eiendom og Kirkens Bymisjon.

- Mennesker fra hele samfunnsspekteret møtes på Oslo S, og det kan noen ganger by på en del utfordringer. Vi er derfor bevisst på å ha ulike mennesketyper på stasjonen som kan møte disse menneskene på en god måte, sier Ruud Johansen.

- Det er blitt færre konfrontasjoner for vekterne og området er i det hele tatt fredeligere enn før, forklarer han.

- Noen trenger en annen type tilnærming enn en vekter eller en politimann, og det har vi lykkes med. Oslo S er blitt et bedre sted, sier Knut Øivind Ruud Johansen, som er direktør stasjoner i Bane NOR Eiendom.